Denne syriske gutten var tvunget til å flykte – endte opp på den røde løperen

Han smilte blygt inn i fjernsynskameraet før han gikk på scenen foran et fullpakket festivalpublikum på filmfestivalen i Cannes. Den 13-årige syriske flyktningen Zain Al Rafeaa sugde til seg applausen fra en sal fylt av filmstjerner, regissører og andre kjendiser i filmindustrien.

«Jeg følte meg lammet, fullstendig lammet», sa Zain da han tenkte tilbake til den surrealistiske natten i mai da filmen Kapernaum, der han spiller hovedrollen, vant den prestisjetunge juryprisen i Cannes. «Jeg hadde aldri opplevd stående applaus! Det var helt herlig.»

Det var utrolig langt fra anstrengelsene i det normale livet til en syrisk flyktning som bodde i den libanesiske hovedstaden Beirut. Der ble den karismatiske og vittige tenåringen oppdaget i gatene før han fikk hovedrollen av den libanesiske filmregissøren Nadine Labaki.

Zain var bare syv år gammel da han i 2012 flyktet fra Daraa sør i Syria sammen med familien for å søke trygghet i Libanon. Han var akkurat ferdig med første klasse da sikkerhetssituasjonen ble uholdbar i hjembyen. «Det var farlig å være der. Morens hans og jeg måtte ofre det vi trodde bare ville være ett år med skolegang for sikkerheten hans», sa faren Ali Mohammed Al Rafeaa.

Filmens hovedperson, som heter det samme som ham, er en papirløs gutt som bor i et av Beiruts fattigste nabolag og som må jobbe for å støtte familien sin i stedet for å gå på skole. Uten formell skolegang trakk Zain erfaring fra sin egen bakgrunn fra de tøffe forholdene som flyktinger uten skolegang opplever da han skulle spille rollen.

«Det har vært vanskelig», sa tenåringen om barndommen i eksil. De siste seks årene har han sovet på gamle madrasser på gulvet i den trange og fuktige leiligheten sammen med foreldrene og tre søsken. «Jeg ville elsket å gå på skolen. Jeg husker den første dagen vi kom hit. Jeg gikk ut for å leke og begynte å slåss med en annen gutt.»

«Da jeg så Zain,  var det tydelig for meg at han skulle bli vår helt», sa Labaki. «Det er noe med øynene hans, noe trist. Han kjenner det vi tar for oss [i filmen], det synes i øynene hans.»

Zain spiller biljard i Beirut, Libanon. © UNHCR/Sam Tarling

Zain (til høyre) sitter ved siden av sin mor Nour når familien gjør seg klar for å reise til Norge. © UNHCR/Sam Tarling

Zain Al Raffeaa slapper av hjemme der han bodde med familien i Beirut, Lebanon. © UNHCR/Sam Tarling

Zain (nummer to fra høyre) leker med broren Hussein og søstrene, Iman (venstre) og Riman (høyre) på taket til bygningen som huser leiligheten deres i Beirut. © UNHCR/Sam Tarling

Zains far Ali and søsteren Riman smiler mens de prater med et søskenbarn som allerede bor i den norske byen Hammerfest. © UNHCR/Sam Tarling”

Den libanesiske filmskaperen visste at hun tok en sjanse ved å bruke bare amatører, men sier det var det som til slutt ga filmen sin kraft. «Det er ingen profesjonelle skuespillere i filmen min. Alle spiller seg selv, sånn som de lever. De skildrer alle sine liv på en eller annen måte, deres kamp, deres situasjon.»

Ifølge Labaki improviserte Zain og fikk lagt til egen tekst i manuset ved flere anledninger under filmingen. «Zain kan så vidt skrive sitt eget navn, likevel var han i stand til å bære den tunge byrden som seks måneders filming medfører på sine små skuldre. Han tilførte til og med egne uttrykk, ord og handlinger – alt kom så naturlig for ham, og gjorde scenene enda sterkere», sa hun.

Kapernaum, som hadde offentlig premiere i Beirut i september 2018, tar tak i mange sosiale problemer som påvirker både libanesere og flyktninger, som blant annet barnearbeid, tidlig ekteskap, statsløshet og fattigdom. Libanon huser for tiden omtrent 976 000 registrerte syriske flyktninger – mer enn halvparten av disse er barn – noe som gjør at landet er verdens største flyktningvert når man tar befolkningsstørrelsen i betraktning.

Nå som Kapernaum er tatt ut som Libanons kandidat til beste fremmedspråklige film til Academy Awards i 2019, og at filmen den 22. januar ble nominert til en Oscar, føler Zain virkelig virkningen av innsatsen han har lagt ned.

Hele familien hans fikk også en kjærkommen opptur da de ved hjelp av UNHCR, FNs flyktningorganisasjon, ble godkjent som kvoteflyktninger i Norge.

Til tross for lidelsene de opplevde der, var det ikke lett å forlate Libanon. På kvelden før avreise, en nydelig varm sommerdag i Beirut, var den lille leiligheten i et fattig nabolag som familien Rafeaa hadde kalt et hjem i mer enn seks år, overfylt med slekt, venner og naboer som ville ta farvel.

Zains yngre søster Iman uttalte noen av de norske ordene hun hadde lært på de kulturelle orienteringssamlingene sammen med søsken og foreldre som ble avholdt i Beirut før avreise. Men Zain hadde blandede følelser. «Jeg er både glad og trist. Jeg kommer til å savne fetterne og kusinene mine, men der vil jeg kunne gå på skolen og lære å lese og skrive.»

Zain og familien hans er nå i ferd med å finne seg til rette i sine nye liv i Norge. Zain har en seng å sove i, og han har begynt på skolen som alle andre barn på hans alder. «Vi kan se sjøen fra vinduet vårt. Jeg liker å sitte ved sjøen, men jeg kan ikke svømme der, vannet er iskaldt!» sa han.

Familien er blant de mindre enn én prosent flyktningfamilier over hele verden som får en mulighet til å starte et nytt liv i et tredjeland. Zain sa at han en gang i fremtiden kanskje velger å prøve seg som skuespiller på fulltid. Men akkurat nå er han glad for at han endelig får oppfylt drømmen om å gå på skole.