I forkant av årets utdeling av UNHCRs Nansenpris, ser vi tilbake på livet og bragdene til den norske pionéren som har gitt navn til prisen.
Fridtjof Nansen ombord på "Correct" under ekspedisjonen til Sibir i 1913. Photo: UNHCR/1915
Men hvem var Nansen? Og hvordan kunne en mann som begynte sin karriere med å studere anatomien til små sjømark, ende opp med å rydde opp i konsekvensene av første verdenskrig og det russiske, habsburgske og ottomanske rikets kollaps?
Fridtjof Nansen observerer en solformørkelse under hans Arktis-ekspedisjon i april 1894. © UNHCR
Den største polfareren du mest trolig ikke har hørt om
Nansens fremgang som statsmann og hjelpearbeider bygde på berømmelsen og inntektene han oppnådde som uredd og innovativ oppdager. Hans første ferd i Nordishavet fant sted i 1882, da han kun var 20 år gammel. På en selskute var hans oppgave først og fremst å studere dyrelivet. I 1888 krysset han Grønland – en bragd som gjorde han til nasjonalhelt.
Men hans kanskje fremste bragd som oppdager var ferden mot Nordpolen. I 1893 heiste Nansen seil med skuta Fram, ei seilskute spesialbygd for anledning. Det tok tre år innen Nansen returnerte, og selv om han ikke nådde polpunktet, satte han rekord i å nå lengre mot nord på jorden enn noen andre på det tidspunktet i historien.
Dette førte til komplett Nansen-mani, både i Norge og i utlandet, i særdeleshet i Storbritannia. Blant andre oppdagere som nå ba om både råd, velsignelse og penger, var Roald Amundsen (som til og med lånte Fram til ekspedisjonen til Antarktis), Ernest Shackleton og Robert Falcon Scott.
Den solide skuta Fram, som tok Nansen ut på hans berømte ferd mot Nordpolen i årene 1893-1896. © UNHCR
Overgang til ambassadør, statsmann og foregangsmann for flyktninger
Mens Norge jobbet for å få en slutt på unionen med Sverige, ble Nansen dratt inn både i det diplomatiske arbeidet og kampanjen i offentligheten. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble han ambassadør til Storbritannia, der han ble omsvermet av sosieteten og de kongelige. Dette ble hans springbrett til videre internasjonalt engasjement etter første verdenskrig. Nansen var populær, berømt og anerkjent for sin ærlighet og integritet, noe som ledet til at han ble tildelt roller som mer splittende figurer ikke kunne fått. «Av en eller annen grunn var innflytelsesrike menn begeistret for Nansens personlighet», skrev hans biograf Roland Huntford.
Nansen ble utpekt som den første Høykommissæren for flyktninger av Folkeforbundet i 1921 – et verv han innehadde frem til han døde i 1930. Han gikk umiddelbart helhjertet i gang med å finne løsninger for russere på flukt etter den Bolsjevik-revolusjonen; flyktninger fra Hellas og Tyrkia på flukt etter det ottomanske rikets kollaps og den tyrkiske uavhengighetskrigen, samt armenere på flukt.
Fridtjof Nansen smaker på maten som deles ut til barn i Armenia. © UNHCR
Et annet hundreårsjubileum: Nansenpasset
Nansen bet seg merke i at et av de største problemene flyktninger stod overfor, var mangelen på internasjonalt anerkjente identifikasjonspapirer. Dette hang i stor grad sammen med at tre riker hadde falt nesten samtidig, og at ny ideologisk fiendtlighet i mellomkrigstiden førte til at det europeiske kartet til stadighet måtte tegnes på nytt og enkelte flyktningers opprinnelsesland opphørte å eksistere. Den nye sovjetiske regjeringen opphevet statsborgerskapet til alle som hadde flyktet til utlandet uten tillatelse. Konsekvensen ble at millioner av mennesker som hadde flyktet fra sine hjem plutselig også ble statsløse.
Nansens løsning var «Nansenpasset». Fra det ble tatt i bruk første gang i 1922, var det både et id-papir og et reisedokument som sørget for at folk kunne søke jobber i tredjeland utenfor grensene til det landet der de hadde søkt tilflukt. Omkring 450 000 russere og armenere mottok Nansenpass. De som hadde råd, ble bedt om å betale fem gullfranc for passet. Da passene ble tatt ut av bruk i 1942, hadde mer enn 50 land anerkjent dem.
Reisedokumenter og en kopi av Flyktningkonvensjonen. © UNHCR
Nansens humanitære arbeid utover flyktninghjelp
Som Nobelkomiteen indikerer var Nansen på samme tid engasjert i en rekke andre aktiviteter for å hjelpe andre i desperat behov for humanitær hjelp. Det inkluderte initiativ sammen med det internasjonale Røde Kors (ICRC) for å repatriere omkring 430 000 krigsfanger, først og fremst fra Sovjetunionen, Tyskland og andre tapende parter som Østerrike-Ungarn, og i tillegg flere andre land. Han ble praktisk talt ikke gitt noen midler, men viste seg å være effektiv i arbeidet med å samle sammen penger og lede saken fremover.
Nansen ble også tildelt jobben med å organisere et hjelpearbeid for millioner av russere som ble rammet av sult i 1921 og 1922. Også denne gangen jobbet han med Røde Kors, og koordinerte innkjøp og utdeling av mat til Russland frem til 1924. Størrelsesordenen var liten sammenlignet med det amerikanske hjelpearbeidet, men likevel livreddende.
I trippelrollen som Høykommissær for flyktninger, Høykommissær for hjelpearbeid og Høykommissær for repatriering av krigsfanger appelerte Nansen hele tiden til stater om at de måtte jobbe ut ifra høyere idealer. «Praktisk politikk kan ikke omfavnes i et sivilisert samfunn dersom den ikke er basert på kjærlighet mellom folk, gjensidighet, hjelpsomhet og sikkerhet…» skrev han en gang. «Kjærlig brorskap er praktisk politikk.»
Nansen, i rollen som Høykommissær for flyktninger, inspiserer melet som skal brukes til å bake brød som skal avhjelpe sultkatastrofen i Russland. © UNHCR
På en måte kan man si at han vant Fredsprisen to ganger
I 1938 ble Nobels fredspris gitt til Det internasjonale nansenkontoret for flyktninger, opprettet etter Nansens død i 1930, «for å ha fortsatt Fridtjof Nansens arbeid til nytte for flyktninger rundt om i Europa». Kontoret driftet flyktningleire, ga ut Nansenpass og hjalp til med å skaffe til veie visum, medisin og mat.
I 1954 opprettet UNHCR, FNs flyktningorganisasjon, en pris i Nansens navn
UNHCRs Nansenpris gis til en person eller en organisasjon som med eksepsjonell dedikasjon og engasjement gir sin støtte til flyktninger, internt fordrevne eller statsløse. Den første mottakeren var Eleanor Roosevelt, den første lederen for FNs menneskerettskommisjon. Blant andre vinnere finner vi den amerikanske senatoren Edward Kennedy, operasangeren Luciano Pavarotti, hjelpearbeideren Graca Machel, Leger uten grenser og det kanadiske folket. Prisen kan også like gjerne tildeles tidligere umeritterte grasrotorganisasjoner eller enkeltpersoner. Fra og med 2017 gis det også anerkjennelse til regionale vinnere.
Nansenpasset og prisen er ikke de eneste tingene som er oppkalt etter Nansen
Fridtjof Nansen hadde en hjerne som både var brilliant og utålmodig. Hadde det ikke vært for lengselen etter å dra på oppdagerferd, kunne han valgt en karriere som vitenskapsmann. Han var en av de første som la frem en nevronteori – ideen om at nervesystemet består av separate enheter og ikke et sammenkoblet system, og ga med dette navnet til «Nansenfibre» i ryggmargen.
To av sjømarkene (myzostomaer) han studerte ble senere git navnene M. Giganteum Nansen og M. Grafi Nansen; Nansenflasken ble brukt av oceanografer for å samle inn vannprøver fra havdypet; et besøk til Russland første til at en jernbanestasjon på et sidespor fra den transsibirske jernbane fikk navnet Nansenovka; både i Antarktis og i Arktis-regionen finnes Nansenfjellet.
Og det uten å nevne alle innovasjonene han sto for eller inspirerte i tilknytning til polferdene – ski, sleder, ovner, sko, klær, soveposer, kosthold og skipsdesign…
Fridtjof Nansen på den legendariske Arktis-ekspedisjonen fra 1893 til 1896. © UNHCR
Overbevist og modig, men også kompleks
Tiltrekkende, inspirerende, karismatisk, jernvilje og et fabelaktig selskap. Men også dyster, innadvendt, selvopptatt og evig overbevist om at han hadde rett. Nansens biograf beskriver en mann med hyppige humørsvingninger – han kunne være uimotståelig sjarmerende og overbevisende, men hevet også den moralske pekefingeren. Bevisst på sine betydelige talenter, var han også irritert over at han ikke gjorde mer ut av dem, og at han hadde blitt dratt i så mange retninger i stedet for virkelig å gjøre noe enestående på et område.
Uansett, han nøt tillit og ble respektert som en prinsippfast mann som forsøkte å hjelpe de som trengte det mest, en idealist som var villig til å finne pragmatiske løsninger i den kaotiske tiden etter første verdenskrig. Den norske politikeren og tidligere høykommissær for flyktninger, Thorvald Stoltenberg, sa det slik: «Med idealisme, vigør, humanitet og vidsyn, forfulgte Nansen sin urokkelige tro på at menneskeheten må spares for en gjentakelse av slik ødeleggelse og forferdelighet».
Del på Facebook Del på Twitter
