Et intervju med vår norske kollega Jorunn Brandvoll i Tripoli, Libanon.
Flyktninger i Libanon mottar madrasser og tepper fra UNHCR i løpet av vinteren. © UNHCR/Houssam Hariri
Hvorfor valgte du å jobbe for UNHCR?
«Jeg har vært interessert i andre land, historie og kulturer siden jeg var barn. Fra jeg var liten var jeg også opptatt av sosial urettferdighet og menneskerettighetsbrudd. Jeg studerte språk, statsvitenskap og historie på universitetet, og først ble jeg områdespesialist på postsovjetiske anliggender – politikk, historie og språk. Da jeg skrev den avsluttende oppgaven begynte jeg å tenke «ok, det er fint å studere disse samfunnene på lang avstand, men du kan ikke helt forstå dem før du faktisk bor der». Så jeg bestemte meg for å søke frivillige stillinger og praksisplasser hos organisasjoner som jobber i det tidligere Sovjetunionen eller i det tidligere Jugoslavia.
Jeg fikk først jobb hos Flyktninghjelpen i Aserbajdsjan og jobbet med internt fordrevne fra Nagorno Karabakh-regionen. Etter det fikk jeg tilbud om å jobbe ved Amnesty Internationals sekretariat i London. Senere søkte jeg på stillinger som Junior Professional Officer (JPO) hos UNHCR. Jeg fikk et tilbud om å reise tilbake til Aserbajdsjan, og det var begynnelsen på min UNHCR-karriere.»
Hvordan vil du beskrive arbeidet ditt?
«Jeg jobber som Senior Protection Officer i Tripoli, Libanon. Jobben min er i stor grad ledelse, og det er de ansatte i teamet mitt som følger opp enkeltflyktninger og programvirksomheten vår. Siden 2020 har jeg også koordinert beredskapen og responsen omkring COVID-19 blant internasjonale organisasjoner og FN-byråer i Nord-Libanon.
Jeg er ansvarlig for et stort team på ca. 80 ansatte, som jobber med alle områder innen juridisk og sosial beskyttelse, registrering, gjenbosetting, folkehelse og utdanning. Dette er både for syriske flyktninger og flyktninger av andre nasjonaliteter. Flyktningbefolkningen i Libanon er betydelig. Ifølge offisielle data er det 1,5 millioner syriske flyktninger og 14 815 flyktninger av andre nasjonaliteter i Libanon. Det gjør Libanon til det landet i verden som har den største flyktningbefolkningen per innbygger. Ingen andre land har så høy tetthet av flyktninger. Så det er veldig utfordrende å oppfylle alle behovene til denne store befolkningen, men vi har definitivt klart å bidra med mye.
Vi har også et program for statsløse i Nord-Libanon. På slutten av 2021 fullførte teamet mitt en studie for å få en bedre forståelse av situasjonen og årsakene til at folk blir statsløse. Vi sprer nå resultatene og vi vil begynne å implementere flere programmer for statsløse, for eksempel utdanning og samfunnsutvikling. Det er en veldig interessant erfaring fordi UNHCR vanligvis har veldig tett kontakt med flyktningene, mens statsløse ikke alltid er klare over at vår organisasjon er utpekt til å hjelpe dem, dette er i hvert fall tilfelle her i Libanon. Vi lærte at vi kan jobbe mer med statsløse personer, diskutere med dem og hjelpe dem å forstå hvordan de kan ha nytte av å være i kontakt med UNHCR.»
Provisoriske boliger i Kfar Qahel i det nordlige Libanon. Libanon huser flest flyktninger i verden i forhold til egen befolkningensstørrelse. © UNHCR/Jordi Matas
Hva er noen av de beste opplevelsene du har hatt når du jobber for UNHCR?
«Det mest givende er å få til positive endringer i folks liv. Jeg synes også det er veldig givende å jobbe med et veldig dyktig team og partnere som er ekstremt dyktige, dedikerte og lidenskapelige for det de gjør.
En av mine mest positive opplevelser var faktisk å jobbe med COVID-19-beredskapen i 2020 med et lite team av kolleger og FN-partnerorganisasjoner. Det var frykt for at flyktninger i Libanon ville bli mer berørt av COVID-19, spesielt hvis viruset begynte å spre seg i uformelle bosetninger, der folk bor i overfylte omgivelser. Så vi grep muligheten til å samle mange FN-aktører og utvikle en plan for hvordan vi kan koordinere responsen og dele ansvaret. Vi veiledet flyktninger om hvordan de kan unngå covid-19 og hva de skal gjøre hvis de blir syke. Vi samarbeidet også om å støtte den libanesiske regjeringen med å sette opp isolasjonsfasiliteter og skaffe flere sykehussenger.
Det var veldig givende fordi vi klarte å oppnå mye på kort tid og gi et svært viktig bidrag til Libanons COVID-19-respons. Vi jobbet veldig raskt for å få disse strukturene på plass før et større utbrudd. Vi var heldige i Libanon, for det tok lang tid før vi hadde en stor bølge av COVID-19, og da var vi forberedt.»
En UNHCR-medarbeider besøker en COVID-19-avdeling ved et sykehus i Tripoli i Nord-Libanon. Siden starten av pandemien har UNHCR jobbet for å hindre spredningen av viruset. © UNHCR/Dalal Harb
Hva er noen av utfordringene du har opplevd når du jobber for UNHCR?
«En av de største utfordringene er de svært høye forventningene til UNHCR blant bekymringsfulle, partnere og vertssamfunn. Til tross for givernes generøsitet, er ressursene og kapasitetene våre begrenset, og det er situasjoner der vi ikke klarer å gjøre så mye som vi ønsker å ta tak i de desperate omstendighetene folk befinner seg i. Vi kan alltid gjøre mer med mer midler for å gi alle som trenger det et minimum av kontanter eller helsehjelp. Dessverre er det lite vi kan gjøre for flyktninger som møter trusler eller vold, annet enn å råde dem til å henvende seg til politiet, endre telefonnummer og adresser. Da jeg jobbet med internt fordrevne i Darfur for 14 år siden, var vårt beskyttelsesarbeid stort sett begrenset til overvåking av situasjonen. Jeg husker vi gjennomførte et intervju med en samfunnsleder i en grenselandsby og kort tid etter fikk vi vite at mannen var skutt og drept. Slike hendelser er følelsesmessig veldig vanskelige.
En annen utfordring er de potensielle spenningene mellom flyktninger og vertssamfunn. For å redusere dette prøver vi også å støtte vertsmiljøene, for eksempel gjennom prosjekter som støtter alle lokalsamfunn. Et eksempel er solcellepanelene vi nylig leverte til vannpumpestasjoner i områder i Nord-Libanon med en blandet libanesisk og syrisk befolkning. I Libanon har mange lokale falt under fattigdomsnivået på grunn av den nylige finanskrisen, og de opplever støtten til flyktninger som urettferdig. Rykter om syndebukkflyktninger vil forekomme i desperate tider og kan være vanskelige å rette opp. Disse ryktene kan bekjempes dersom bistanden også kommer libanesere til gode. Det reduserer spenningsnivået og gjør at vertssamfunnet føler at de også får støtte. De har støttet syriske flyktninger i så mange år i en enestående skala sammenlignet med andre land, så det er bare rettferdig at det blir gjort noe for å gi tilbake til vertssamfunnet.»
«Historier fra Felten» er en intervjuserie som gir innblikk i hverdagen til noen av våre nordiske og baltiske kolleger som jobber for organisasjonen rundt omkring i verden.
UNHCR, FNs flyktningorganisasjon, er tilstede i 135 land og områder rundt om i verden. Vi hjelper menn, kvinner og barn som har blitt tvunget til å forlate sine hjem på grunn av krig, vold eller fordi de blir forfulgt. Vårt hovedkvarter er i Geneve i Sveits, men den store majoriteten av våre ansatte jobber i felt og i de områdene i verden der majoriteten av verdens flyktninger befinner seg.
Lær mer om UNHCRs arbeid her.
Del på Facebook Del på Twitter
