UNHCR har mer enn 17 300 ansatte, der aller fleste av de jobber ute i felten. Møt Kristin Riis Halvorsen som leder UNHCRs virksomhet i det sørlige Mexico.
Kristin Riis Halvorsen, leder for UNHCR kontoret i Tapachula, Mexico, på et tilfluktsted for asylsøkere. © UNHCR/Pierre-Marc René
Navn: Kristin Riis Halvorsen, 43 år, fra Norge.
Hvorfor ble du en bistandsarbeider?
Så lenge jeg kan huske har jeg brydd med om rettferdighet, eller rettere sagt urettferdighet i verden. Jeg var heldig som fikk vokse opp i et land der det legges stor vekt på samfunnsengasjement, og der du blir involvert tidlig. På videregående samlet jeg inn penger til prosjekter i Afghanistan og Sør-Afrika, og sørget for at besøkende fra disse landene fikk reise rundt i området, snakke med skoler og møte mennesker. Det ene førte til det andre. Da jeg tok mastergraden min i Colombia, kom jeg over en rekrutteringsside for UNHCR. Jeg leste siden og tenkte ‘dette er interessant og meningsfylt’, og valgte å søke på stillingen. Noen måneder senere fikk jeg min første jobb.
Hva er det mest givende/utfordrende med jobben din?
Det mest givende med jobben min er ganske spesielt, det er en gave å kunne stå opp hver dag, gå på jobb og føle at det jeg gjør er meningsfylt. I løpet av de siste 13 årene har jeg aldri hatt en dag hvor jeg har stått opp og tenkt “hvorfor gjør jeg dette igjen?”, siden jobben alltid har vært meningsfylt for meg. Vi er tett nok på folk til å se de faktiske resultatene av det vi gjør.
For øyeblikket veileder jeg fire forskjellige team som dekker hele Sør-Mexico. Jobben min er å sørge for at kontoret kan fungere. Teamet har vokst fra 20 ansatte da jeg startet i 2018. I år ligger vi an til å vokse til 150 ansatte for å kunne respondere på en enorm vekst i antall asylsøkere, hovedsakelig fra Honduras, El Salvador og Guatemala. Mennesker flykter for sine liv. For ti eller femten år siden pleide det å være enslige, arbeidsdyktige unge menn som foretok denne turen over til Mexico. Nå er det store familiegrupper som foretar denne reisen. Når du ser en bestemor, eller en kvinne som er gravid i syvende måned krysse grensen, er det noe som tyder på at situasjonen der hjemme har vært ganske håpløs for dem.
For meg er det vanskeligste å være den personen som må leve med avgjørelsene om hva vi kan og ikke kan gjøre. Noen ganger står vi overfor komplekse og langvarige situasjoner, der givere til på et eller annet tidspunkt begynner å se til andre steder. I Uganda betydde det noen ganger å stå foran en kvinne med fire eller fem barn og forklare at “du har vært i landet så lenge, du kommer ikke til få mat lenger”. For de av oss som er tett på menneskene og kjenner behovene deres så godt, er det helt hjerteskjærende å forstå at vi ikke er i stand til å gjøre alt det som er nødvendig. Det ville vært utrolig å leve i en verden der ingen ble tvunget til å forlate hjemmene sine. Det er en fantastisk jobb, men jeg skulle ønske jeg slapp å gjøre det.
Kristin gir skoleutstyr til en barneskoleelev i Tapachula. © UNHCR/Carlos Colmenares
Hva har vært din beste dag på jobben?
Omtrent en måned etter at jeg kom til Tapachula, klarte vi å sette opp et teaterstykke på teateret her i byen. Det var plass til rundt 1000 mennesker i salen. Med hjelp fra lokale myndigheter klarte vi å fylle det opp salen med unge studenter fra området rundt Tapachula. Teaterstykket vi satt opp var skrevet av to unge kvinner med foreldre som ankom Mexico som flyktninger fra Brasil og Argentina på flukt fra diktatorer. Da stykket var over, visste ikke barna at de skulle klappe. Men så begynte de å klappe og juble. Det var så givende å nå ut til en del samfunnet som vi vanligvis ikke når med et budskap om inkludering og forståelse.
Hva har vært din verste dag på jobben?
Ansiktet til denne ene jenta forfølger meg stadig. Det var i Rakhine-staten i Myanmar, der vi jobbet veldig hardt for å nå de mer avsidesliggende leirene for internt fordrevne personer. Vi forflyttet oss med båt for å nå de avsidesliggende områdene. Det var en leir der menneskene hadde blitt forflyttet kun et par hundre meter, og der de fortsatt kunne se landsbyen sin, deriblant skolen selv om de ikke kunne reise tilbake dit. I ett av besøkene dit hadde barna bestemt seg for å ta på seg skoleuniformene sine. Og den ene jenta som jeg allerede kjente satt på første rad med en plettfri skoleuniform og var så velstelt. Hun så på oss med håp i blikket, og jeg følte meg bare helt ubrukelig. Skolen deres var bare 200 meter unna og vi kunne ikke få dem tilbake dit. Vi må se på alle mulige måter til å gjøre en forskjell for den lille jenta. For hver eneste jente som ser årene gå og drømmene deres blekne. Vi bør stadig se etter måter for å kunne gjøre noe mer på.
FNs høykommissær for flyktninger jobber i 135 land, og hjelper menn, kvinner og barn som er tvunget fra hjemmene sine på grunn av krig og forfølgelse. Hovedkontoret vårt er i Genève, men 90 prosent av våre ansatte befinner seg i felten, der de hjelper flyktninger. Dette portrettet er del av en serie som fremhever våre ansatte og gir innsikt i deres arbeid.
Del på Facebook Del på Twitter
