Med fare for sitt eget liv, var Manal tvunget til å ta en beslutning som ingen mor bør behøve å ta – Hun flyktet til Danmark og forlot med det sine tre barn i Syria.
Manal venter på svar på asylsøknaden i Danmark. Foto: © UNHCR/Magic Hour Films
Manal jobbet i det syriske justisdepartementet da konflikten i landet og volden kom for nære. Da hun ikke lngre hadde noe valg, ble hun tvunget til å ta en beslutning som ingen mor burde være nødt til å ta – Hun flyktet for livet, og forlot barna i det krigsherjede Syria.
Manals hjem ble ødelagt av bomber og granater mens kampene pågikk. Etter at hun ble truet av rebeller, og en dommer ble drept, innså hun at hennes eget liv var i fare. Det var ikke nok tid og penger til å organisere en flukt for alle fire, så planen var å flykte alene i troen på at barna kun ville være noen få steg bak henne. Det skulle ta mer enn et år før hun så dem igjen.
Manal nådde sikkerheten i Danmark i desember 2014, men hennes bekymringer var alt annet enn over. Hun fant ut at hun var nødt til å vente tre år innen hun hadde rett til å hente sine barn til Danmark. Det betød tre år med bekymringer for barna i Syria og muligheten for at de selv la ut på den farefulle ferden mot Europa.
“Ingen ønsker å leve uten sine barn.”
«Jeg hadde et ønske,» sa hun. Å få se mine barn. Jeg kunne aldri levd uten dem. Ingen ønsker å leve uten sine barn.»
I desperasjon kontaktet Manal menneskesmuglere med mål om å bringe familien hennes til Danmark så raskt som mulig.
Deres reise begynte i oktober 2015, da Sarah skrev at de hadde funnet noen som kunne ta dem over grensa til Tyrkia, og derfra sørge for en båt til Hellas. Manal var spent da Sarah skrev at de omsider hadde nådd kysten og skulle gå ombord i en gummibåt ved daggry neste morgen.
Etter dette hørte Manal ingen ting. Hun gikk til sengs og fryktet det verste og våknet opp til nyheten om at en båt på vei fra Tyrkia til Lesvos hadd brutt sammen. Mange av de ombord hadd havnet i sjøen. Det var den båten hun visste at barna var ombord i.
Manals verden falt i grus etter hvert som nyhetsrapportene fortalte om menn, kvinner og barn som hadde druknet. Alene på asylsenteret og fylt med skyldfølelse, lå hun skjelvende og uten evne til å røre seg.
“Hva er meningen med livet hvis dine barn er døde?”
Fire dager senere fikk hun se et bilde av en druknet gutt som lignet hennes åtte år gamle sønn Karam. Han har det samme krøllete, brune håret, de samme øynene, det samme uskyldige ansiktet. Bildet var uskarpt, men det kunne ha vært ham.
«Hva er meningen med livet hvis dine barn er døde?» spurte hun seg selv. «Alt de ville ha var trygghet, og nå er de døde fordi jeg sa at Danmark var et trygt sted å komme til.»
De dager senere kom en melding til innboksen på Manals Facebook. Den var kort og fra en fremmed, men likevel den mest dyrebare beskjeden en mor kan få. Det sto kort og godt: «Dine barn lever. De er i Tyrkia.»
Til tross for Manals frykt for sikkerheten, forsøkte barna å krysse havet igjen. Og til slutt klarte de å nå den greske øya Lesvos.
Reisen gjennom Europa tok nesten en måned inntil de i november 2015 omsider ble gjenforent med moren in Danmark. Det hadde da gått mer enn et år siden sist de så hverandre.
Idager Manal og hennes barn i Danmark – sammen og trygge, men minnene fra fortiden er der fortsatt. «Ingen burde være nødt til å krysse et hav og risikere livet for å gjenforenes med familien sin,» sier Manal. «Ingen.»
Manal med sine tre barn. Karam, 8; Joudy, 13; Sarah, 18. Foto: © UNHCR/Johan Bävman
Sea of Sorrow, Sea of Hope er en dokumentarfilm om Manal og hennes kamp for å redde barna fra det krigsherjede Syria. Den er et innblikk i realitetene for tusenvis av flyktningfamilier som er adskilt på grunn av konflikter, stengte grenser og strammere lover og regler i Europa og resten av verden – lover og regler som tvinger mange til å risikere livet langs farlige smuglerruter.
Se traileren under:
For mer informasjon om Sea of Sorrow, Sea of Hope, se filmens offisielle hjemmeside: www.seaofsorrowseaofhope.com
Del på Facebook Del på Twitter
